|
Ginepro del Lago Prile og hans barnebarn Revestreken’s Patricia etter endt revejakt Trening i kunsthi
Trening av hihunder – og utvelgelse av avlsmateriale. Skrevet av A. G. Schjervheim, og publisert i Dachshunden, nr. 2 1988. Det å bli hihund er den tøffeste jobb man overhodet kan
innvie en ung, gryende jakthund i. Når den har tatt sin eksamen, skal den fryktløst og uten å blunke trenge ned mot jordens bekmørke indre, hvor den ofte må forsere selv de mest fornuftsstridige hindre, for deretter med ubendig overmot å angripe en fiende som overhodet ikke kan sees. Reven, og for all del grevlingen, sitter alltid med fire jokere på hånden i sine hjemlige gemakker. Den har til en hver tid full oversikt over hvor den skal forskanse seg for å vinne de strategiske fordeler. Det sier seg selv at å sette en unghund til en slik jobb ute i naturen uten en grundig rekruttskole, før den er både fysisk og psykisk moden for oppgaven, er like dumt som å slippe en tolvåring på ski utfor Romsdalshorn. En grunnregel bør være at bortsett fra vilt i ankelhøyde, d.v.s. mus og rotter som tilfeldigvis måtte komme i unghundens vei under oppveksten, bør den ikke settes i trening på rovvilt før den er kommet i 7-8 måneders alder, og har ”satt seg” så vel fysisk som mentalt. Med dagens mangfold og tilgjengelighet av kunsthi over store deler av landet, ser jeg ingen grunn til å utrede andre
treningsalternativer her. I et kunsthi har man full oversikt, og kan støtte
hunden når det trengs, samt avbryte treningen på det rette tidspunkt. Dette siste er ikke minst viktig.
Kunsthi På vei gjennom
nåløyet Man begynner gjerne treningen med reven i åpent bur eller
i kunsthikittelen med alle lukene oppe, slik at lyset slipper godt til. Etter at man har fått unghunden til å ”tenne”, har jeg i hvert fall selv det prinsippet at jeg selv ikke griper inn med verken oppmuntring eller støtte så lenge hunden viser fremgang. En hihund under jord, ute i naturen, er verdens mest ensomme jakthund, og har kun seg selv å stole på. Derfor er det viktige at den selv i størst mulig grad får bygge opp sin egen selvtillit. Hovedprinsippet i hele hundens skolering bør være at den hele tiden tror at den finner ut av, og takler situasjonen selv. Forsøk aldri å skyve en unghund gjennom nåløyet eller vanngraven, om den ikke vil presse seg igjennom. Sett gjerne ned en plate bak hunden, og forsøk å oppmuntre og lokke den foran rovdyret i stedet. Eller enda bedre, om du har en annen, erfaren hund å slippe ned foran rovdyret i en av de andre gangene et øyeblikk, så er det i regelen ikke lenge før unghunden tenner for alvor, og sparker seg igjennom. Forutsetningen for siste metode er imidlertid at det er satt en plate bak ynglingen, slik at han ikke vender og oppsøker spetakkelet den letteste veien. Treningen skal foregå i små porsjoner og, såfremt mulig,
avsluttes når hunden har mestret en ny oppgave og fortsatt har stort overskudd og positivt inntrykk av det hele. Altfor mange
gryende stjerner er blitt ødelagt på grunn av overtrening i eierens umettelige iver etter å beskue den håpefulles fremganger.
Og det er nesten alltid de største talentene som lider denne skjebne. Noe av det viktigste en har anledning til å lære en hihund nettopp i et kunsthi er spontane brytninger, dvs. å avbryte selv de skarpeste og mest intense angrep for å attakkere reven fra nye posisjoner, slik at sistnevnte får en sjanse til å forlate hiet og eksponere seg for jegeren under praktisk jakt. Dette er vel egentlig det momentet som man bør utsette lengst i treningsfasen, om det da ikke kommer helt spontant av seg selv. Om det motsatte er tilfelle, skal man være forberedt på at denne treningen, som er den eneste egentlige dressurpregede del i treningsfasen, (bortsett fra evt. utkallingsdressur) kan sette unghundens angrepsglød og intensitet noe tilbake i en overgangsperiode. Det beste er naturligvis om man får hunden til å bryte spontant for åpen scene, kun ved tilsnakk, uten å sette ned plate foran rovdyret. Om dette ikke virker, kan man med en dertil egnet pinne i den smale sprekken mellom gitteret og higangen, markere med et mildt rapp over snuten, samt behørig tilsnakk, at hunden bør trekke seg tilbake. Om dette heller ikke virker, bruker jeg å åpne lokket over hunden, og skyve denne tilbake under skarp kommando. Dette er etter min mening den viktigste og samtidig vanskeligste delen av hitreningen, fordi det er så store individuelle forskjeller mellom hundene. Og det er så hårfine grenser mellom for mye og for lite. Det innbefatter også hvor lenge man skal la hver unghund ligge foran rovdyret etter hvert som treningen skrider frem. Her kan det til og med være psykologiske forskjeller mellom de forskjellige higangene. Det er først og fremst her man gjør klokt i å søke bistand hos erfarne hifolk som har sett de fleste varianter av hihundmentalitet. Ellers finnes det et markert skille mellom opplæring og vedlikeholdstrening, som også byr på nyansert balansegang mellom for mye og for lite. En erfaren prøvehund trenger for det meste kun en liten oppfriskning i ny og ne. Man skal også være klar over at det er relativt stor forskjell i overgangen fra kunsthi til naturhi. Her skal hunden lære seg å avsøke store, bekmørke hikomplekser uten faste mål og hindringer, og hvor ofte kan det ligge både en og flere rever inne. Man skulle tro at det var en enkel affære å finne en rev inne i et hi, men en oppdager ofte at dette setter krav til stor rutine i større hisystemer. Her har
man intet annet å gjøre enn å være passiv observatør, mens hunden er sin egen
læremester.
Den som kjenner seg kallet til å bli oppdretter med hijaktegenskaper spesielt for øyet, bør søke sitt avlsmateriale blant massive hiblodslinjer innenfor våre dachshundraser. Senere tids genforskning innenfor kynologien har fastslått noe som vi vanlige, dødelige, har tatt for gitt i alle år; nemlig at nesten ingen egenskaper har så lav arvelighetsgrad som jaktegenskapene. Nettopp derfor er det så viktig at forfedrene har dokumenterte jaktegenskaper i homogen linje så langt tilbake som mulig. Hvis jeg hadde adgang til statistikk, ville jeg også velge meg avlsmateriell fra linjer med så gode jaktnedarvere som mulig, dvs. studere halvsøskenkombinasjoner blant de forskjellige grener av forfedre, for å danne meg et gjennomsnittsbilde av gjennomslagskraften av jaktnedarving. Her ville jeg så blant de sunneste individene forsøke å sortere ut individer som så tidlig som mulig i livet eksponerte stor jaktlyst og skarphet kombinert med en velbalansert psyke. Det er ellers her, som i all annen avlsvirksomhet, kun de beste individene som er verdige å avle på. Så, plutselig etter lange, nitidige forberedelser, sitter man der og er oppdretter. - Da kommer den vanskeligste delen av hele prosjektet. Nemlig å være helt ærlig mot seg selv når man vurderer
sitt eget oppdrett….. Skitt jakt!
Revestreken’s
Patricia på revejakt i Spania På hiprøve
Skrevet av K. E.
Sveingaard, sakset fra Dachshunden nr.2 1988. Etter iherdig trening i kunsthi, mener vi at hunden er
moden for å stille til start på en prøve. - Nå skal vi vise hele verden hvor god hunden vår er! Dette er den riktige innstillingen! Det er meget viktig at et størst mulig antall hunder stiller til start på prøver. På denne måten får vi bedømt bruksegenskapene til hundene på en objektiv måte, og vi kan lettere danne oss et bilde av kvaliteten på hundematerialet vårt. Når vi kjenner bruksegenskapene til hundene, kan vi lettere plukke ut de beste individene og benytte disse til videre avl. Målet må være at vi stadig avler fram bedre jakthunder. Dessverre skjer ikke dette i dag. Man legger for stor vekt på eksteriøret, og glemmer bruksegenskapene når avlshundene velges ut. I mine øyne er den dachshund med topp eksteriør uinteressant hvis den er ubrukelig som jakthund. Dachshundene ble jo i sin tid avlet frem med tanke på hijakt, og det var tilfredstillende bruksegenskaper som var billetten til livet og videre formering. Hijegerne har alltid vært en liten gruppe, som i disse skabbtider nesten har forsvunnet. Men jeg synes det er et rimelig forlangende at oppdretterne holder fast på de opprinnelige krav til bruksegenskaper, og helst forsøker å forbedre disse. -En gnistrende skarp dachshund med jaktlyst og tæl som
samtidig er en fryd for øyet, er vel drømmen for oss alle!? Dachshundrasene
har jo også jaktprøvekrav å oppfylle for at de skal kunne oppnå utstillingschampionatet.
Dachshundene kan også oppnå hichampionat (N J(H)CH). Her er kravene: 3 x 1.pr for tre forskjellige dommere,
samt minst 2 x 2.pr etter fylte 15 mnd. for to forskjellige dommere på
utstilling. Første gang en kommer på ei kunsthiprøve, vil en møte en brokete forsamling av folk og dyr. Noen møter med gjennomtrente og rutinerte hunder, og arbeider målbevisst for hele tiden å kunne kjempe i toppen. De stiller til start på et stort antall prøver, setter høye krav til hundene sine og sorterer med hard hånd i hundeflokken. Dette er den harde kjerne i sporten. Andre har et mer avslappet forhold til det hele. De møter opp nå og da, har en god hund og trives i miljøet. Atter andre er debutanter, nyfikne møter både hunder og eiere opp. Dette er den viktigste gruppen! Det er her vi finner rekruttene, fornyelsen, de som skal være med å øke interessen for og utbredelsen av hihundsporten. Jeg vil nå gi en kort orientering om prøveformene, hvordan deltakerne skal forholde seg under prøven og hva dommerens arbeid består i. Vi har to prøveformer, forliggere og
sprengere. Forligger: Hundens oppgave består i å holde
rovdyret på plass til jegeren har gravd seg ned til dem. På prøve skal forliggeren finne frem til reven, forsere
vanngrav, nåløye og sandvoll, og vise at den kan holde reven på plass. Den gode forliggeren kommer raskt i kontakt med rovdyret,
setter seg kraftig i respekt hos dette og roer så det hele ned. Alle forsøk på utbrudd fra rovdyret svares med heftige
angrep. Hunden må ha godt mål. Sprenger: Hundens oppgave består i å drive
reven ut av hiet på raskeste måte. På prøve skal hunden angripe i alle ganger, forsere alle
hindringer (nåløyer, vanngrav, sandvoll og hylle). Den gode sprenger går rett inn til skarpe angrep, bryter spontant,
forserer alle hindre i stort tempo, viser ubendig jaktlyst, har et godt mål og er absolutt ærlig. Deltager: For at den startende hund ikke
skal distraheres unødvendig under sitt arbeide, vil vi at de andre hundene
skal holdes et stykke unna hiet. Føreren holder seg passiv på sin
plass inntil dommeren eventuelt gir andre beskjeder. Nå skal hunden, uforstyrret, gjennom sitt arbeide vise dommeren hvor god
den er. Når dommeren har sett nok, får føreren beskjed om å kalle ut hunden,
eventuelt kople den. Dommer: Mens hunden arbeider, gjør dommeren
seg opp en formening om dens egenskaper og kvaliteter og hvordan den gjennomfører løpet. Han forsøker rett og slett å finne
ut god hunden ville vært under praktisk jakt. Når dommeren har sett nok, avslutter han prøven, gir skriftlig kritikk av
prestasjonene og tildeler hunden en premie. Det er spesielt tre egenskaper
dommeren legger vekt på; jaktlyst, skarphet og bevegelighet.
Helhetsinntrykket av hundens egenskaper og gjennomføring av løpet fastsetter premiegraden. All bedømmelse på hiprøver
er kvalitetsbedømmelse. Ved prøvens slutt setter dommeren opp en rangering av
de beste hundene, og vi kårer prøvens beste hund. Disse resultatene kommer
ikke på kritikken (bortsett fra CACIT), men de er i høy
grad med på å sette en spiss på arrangementet. La meg til slutt si følgende: Har du deltatt på en hiprøve og resultatet ikke ble som du
hadde forventet, fortvil ikke. Hundene er ikke maskiner, og har som oss alle gode og
dårlige dager. Forsøk igjen! (Neste gang er det kanskje du som har det bredeste gliset). Skulle ikke hunden
din oppnå de høyeste premiene, har du allikevel en hund som kan gi deg mye
glede i skogen. Og uansett, om det ikke skulle bli noen premie i det hele
tatt, har du vært med på å holde liv i hihundsporten. -Takk!!!
Revestreken’s Kantor og Patricia |
